Tekststørrelse
55 000 nordmenn har problemer med pengespill. Hvorfor greier vi ikke å hjelpe dem bedre?
Av: Liv Bianca Solheim, psykolog ved Rogaland A-senter
Høy gjeld, dyre forbrukslån og nedbetalingsplaner med avdrag på 12-15000 kroner pr måned. Slikt er vanlig blant pasienter med spillavhengighet.
Mange av mine pasienter forteller at årsaken til at de spiller igjen og igjen, nettopp er den uhåndterbare gjelden. «Desto mindre penger jeg har, desto mer spiller jeg for», er et utsagn jeg ofte hører i terapirommet. De satset enda mer for å vinne det tapte tilbake, og resultatet ble en enda vanskeligere situasjon.
Hvordan kan vi hjelpe de som havner i en slik ond spiral, på en bedre måte?
Jeg undrer meg over tre forhold i dagens hjelpeapparat:
1: Kun et fåtall av behandlingsstedene tilbyr metoden anbefalt av Helsedirektoratet.
2: Bare halvparten av institusjonene har personell med en formell utdanning innen feltet pengespillproblematikk.
3: Den økonomiske rådgivningen til pasienter med spillavhengighet ser ut til å ofte være mangelfull.
Få tilbyr den anbefalte metoden
Anbefalingen fra Helsedirektoratet er manualbasert kognitiv adferdsterapi, men kun et fåtall av behandlingsstedene i Norge har et slikt tilbud. Klinisk erfaring viser at bruk av manualbasert behandling har ført til at «det store flertallet av pasienter som blir henvist for hjelp og som fullfører behandlingen synes å ha godt utbytte i form av: fravær av eller redusert spilling, bedre kontroll på økonomien, lavere stressnivå, redusert suicidalfare, bedre familiefungering og høyere livskvalitet» (Torvund et al, 2018).
Torvund (med flere) kartla behandlingsmetoder og behandlingssteder for penge- og dataspillproblematikk i Norge. Rapporten viser at kognitiv atferdsterapi anvendes av 92 prosent av institusjonene, men bare 11 av 52 behandlingsinstitusjoner benytter en manualbasert tilnærming, som Helsedirektoratet anbefaler. Selv om vi bør ta hensyn til individuelle forskjeller i behandling, så er det lave tallet underlig. Av de som anvender manual, brukte mange egenutviklede manualer, og Torvund-rapporten stilte spørsmål om hvor standardiserte disse manualene er.
Klinikkene mangler kompetanse
Rapporten viser i tillegg at bare halvparten av de 52 institusjonene som tilbyr behandling, har personell med en formell utdanning innen feltet pengespillproblematikk. Rapporten fremhever at behandling for pengespill i Norge trenger mer oppmerksomhet.
Når en person tar steget for å søke helsehjelp, bør vi som tilbydere av helsetjenester klare å møte pasienten med et kvalitativt godt helsetilbud.
Foreløpig finnes et utdanningstilbud i regi av Høgskolen Innlandet og KORUS Øst, hvor målet er å øke forståelse og tiltakskompentanse innenfor pengespillavhengighet og problemskapende dataspill (KORUS Øst, 2022). Ut over det finnes ingen andre kurs eller utdanninger med formål å øke kompetansen til helseutøvere på dette feltet, etter det jeg kjenner til. Er det mangel på etterspørsel eller manglende oppmerksomhet som gjør at det ikke finnes flere tilbud?
Savner bedre økonomisk rådgivning
Et spørsmål er om også andre tiltak burde implementeres for å øke kompetansen til ansatte ved behandlingsstedene. Et viktig aspekt i behandlingen av pengespillavhengighet er økonomi. Store økonomiske utfordringer kan være både uoversiktlig og altoppslukende, hvilket for mange vil føre til store bekymringer rundt mange arenaer i livet.
Tanken på å ha nok penger på konto til å unngå konflikt i hjemmet, samt frykten for miste hus og hjem, virker å være sterke faktorer som opprettholder problematisk pengespilladferd. «Jeg skammer meg sånn over å ikke ha råd til å bli med på ferie, jeg vet at partneren min vil bli skuffet over at jeg ikke har klart å sette til side penger», er et typisk eksempel fra terapirommet.
Organisasjonen Spillavhengighet Norge har utarbeidet en nyttig veileder for å håndtere gjeld, og en kan også søke økonomi- og gjeldsrådgiving hos NAV. Samtidig ser jeg at prosessen er ressurskrevende, og mange opplever den som utfordrende selv etter å ha koplet på pårørende for bistand.
Kunne vi på en bedre måte fått inn tverrfagligheten i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB)? Kan vi koble på sosionomer i saker hvor pasienten trenger mer oppfølging rundt det økonomiske? Trengs det kompetanseheving i form av kunnskap om økonomi og gjeld for alle som jobber med denne pasientgruppen? Eller burde det være rom for økt samhandling der også gjeldsrådgivere fra NAV deltar?
Vi har en vei å gå
Mennesker med spillavhengighet er offer for en stor industri. En pasient fortalte at banken sa nei til refinansiering av gjeld på 100 000 kroner. Da søkte han om kredittkort i samme bank, med 100 000 kroner som maksgrense, og fikk det innvilget. Vilkårene var dårlige og problemene bare vokste.
Eksempelet viser hvordan denne pasientgruppen blir fanget i et system fullt av fallgruver og etiske betenkeligheter. Regler og regulering er viktig, samtidig som vi i behandlingssystemet må gjøre det vi kan for hjelpe.
Spillavhengighet rammer mange mennesker. Jeg mener vi fremdeles har en vei å gå for å kunne møte pasientene våre på en best mulig måte.
Liv Bianca Solheim er psykolog ved Rogaland A-senter. Hun jobber som behandler innenfor rus- og avhengighetsfeltet.
Fakta:
55 000 nordmenn har problemer med pengespill (2019). De utgjør 1,4 prosent av befolkningen.
I 2018 ble 1645 personer behandlet for diagnosen F 63.0 «patologisk spillelidenskap» (ICD-10)
Kun ti prosent av problemspillerne søker hjelp.
Pengespillproblemer koster Norge omtrent 5 milliarder kroner i året.
(Kilde: Kristensen et al., 2022)
Et typisk pasientforløp (Helse Vest):
Henvisning sendes som oftest fra en fastlege, rådgiver i NAV eller et distriktpsykiatrisk senter. Frist for å starte utredning/behandling er 12 uker for de over 23 år, og 4 uker for de under. Pasienten fyller først ut nettbaserte screeningverktøy. Her kartlegges bruk av alkohol og andre rusmidler, spilleproblemer, livskvalitet og psykiske plager de siste syv dagene.
Pasienten beskriver egne utfordringer gjennom en kartlegging, og får fortalt om egne forventninger og motivasjon for behandling.
Et tverrfaglig team vurderer henvisningen. De som er henvist med pengespillavhengighet vil stort sett få et tilbud om videre poliklinisk oppfølging innenfor TSB, og tildeles en poliklinisk behandler som følger opp videre behandling.
Referanser:
Nasjonal faglig retningslinje - Behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet
Helsedirektoratet. (2015). Retningslinjer for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Helsedirektoratet. Hentet fra Oppfølging av spilleavhengige. Kartlegging av anabole androgene steroider (rusbehandling) - Helsedirektoratet
Kristensen, J. H., Leino, T. M., & Pallesen, S. (2022). Den samfunnsøkonomiske kostnaden av problemspilling i Norge.
Pallesen, S., Mentzoni, R. A., Torsheim, T., Erevik, E. K., Molde, H., & Morken, A. M. (2020). Omfang av penge og dataspillproblemer i Norge 2019.
Spillavhengighet Norge (2020) gjeldshåndtering 2020. Hentet fra 3.7-Gjeldshåndtering-hefte.pdf (kxcdn.com)
Torvund, A. D., Flemmen, G. L., Mentzoni, R. A., & Pallesen, S. (2018) Kartlegging av behandlingsmetoder og behandlingssteder for penge-og dataspillproblematikk i Norge.
KORUS-Øst (2022) Nasjonal funksjon, utdanningstilbud. Hentet fra: www.ros-ost.no/nasjonal-funksjon/utdanningstilbud
Foto: Rupixen/Unsplash
Publisert 16. mai 2022