Blogg

Av Linda Helene Jolma, spesialrådgiver, med innspill fra Tidlig Innsats team KoRus-Øst

Vi har nettopp passert Verdensdagen for psykisk helse og årets tema var spør mer. Vær oppmerksom, vis interesse og spør mer er oppfordringen. I den anledning er det for oss i KoRus-Øst naturlig å minne om at mange kvier seg for å spørre og snakke om rusvaner.

Hva tenker du? Er det greit å spørre om folks alkoholvaner eller er det noe du ikke har noe med?

For en tid tilbake møtte jeg som sykepleier en kvinne som kom til faste samtaler. Hun kom litt sent til samtalen, og satte seg ned på stolen som sto nærmest døra. Jeg opplevde at samtalen ikke var som de tidligere timene. Vi beveget oss på overflaten og pasienten var mer stille enn vanlig. Da timen var over og pasienten hadde gått, ble jeg oppmerksom på at hun hadde glemt igjen hanskene sine. Jeg løp etter henne og tok henne igjen i det hun gikk ut på gata. Jeg ropte, og jeg var kommet helt bort til henne før hun snudde seg. Hun takket veldig, og i det samme kjente jeg lukten av alkohol. Vi vekslet blikk før hun raskt snudde seg og gikk. Tilbake på kontoret ble jeg sittende og undre meg over hva som akkurat hadde skjedd.

Hva hindrer oss

Til tross for at 8 av 10 har drukket alkohol det siste året, og hvorav halvparten har drukket 6 eller flere alkoholenheter ved samme anledning, er dette et tema mange av oss synes er vanskelig å snakke om. Særlig vanskelig er det når vi er bekymret for noens drikkemønster og vaner. Hva er passe mengde, og hvem bestemmer det?

Samfunnet har satt noen regler for alkohol bruk, men det er også mange uskrevne regler rundt alkoholbruk som kan knyttes til ulike situasjoner, folks sosiale status og alder.

Alkoholvaner er vanskelig å snakke om enten det gjelder familie, venner, kollegaer eller pasienter og det handler ofte om flere ting. Nedenfor har jeg oppsummert noen kjente hindringer. Hvilke av disse barrierer er gjenkjennbare for deg?

·         Redd for egne vaner og uvaner

·         Redd for å ta feil

·         Redd for å ødelegge en god relasjon

·         Ønsker ikke å forstyrre privatlivets fred

·         Frykter trusler

·         Mangelfull kompetanse

·         Usikkerhet rundt taushetsplikten

·         Redd for å avdekke hjelpebehov du ikke kan følge opp

·         Manglende rutiner for samarbeid mellom tjenester

I møte med min kvinnelige pasient var jeg uforberedt, og ubevist slo mange av de nevnte barrierene inn. Var det alkohol jeg kjente lukten av? Hva om jeg tok feil? Jeg var usikker og jeg følte skam. Både fordi mitt kliniske blikk hadde oversett noe i timen, og at jeg ikke hadde hatt mot til å gjøre noe når jeg kjente lukten. Denne skammen fikk meg til å tie. Jeg tok det ikke opp med mine kollegaer eller i vår faste veiledning.

Har vi tid til å spørre, og har vi tid til svaret?

I en travel hverdag er det ikke sikkert at det er spørsmålet i seg selv som er vanskelig, men svaret. Svaret vi får når vi spør kan sette oss i en situasjon der vi må spørre mer, ta ansvar og følge opp. Svaret kan utfordre oss på noe vi ikke vet hvordan vi skal følge opp. Så da er det kanskje enklest å la spørsmålet ligge? Det er forskjell på når privatpersoner lar spørsmålet ligge, og når helsepersonell gjør det.

Erfaring viser at helsepersonell kvier seg for å spørre om alkoholvaner selv om det er åpenbart at helseproblemene til pasienten er alkoholrelatert, eksempelvis dersom personen oppsøker legevakt sent en kveld i påvirket tilstand. Vi vet også at mange fastleger og personell på helsestasjoner ikke spør rutinemessig om alkoholvaner. Konsekvensene ved å ikke spørre går ut over flere enn pasienten i rommet. Dette være seg et ufødt barn i mors mage, barn i alle aldre, ektefeller eller arbeidsgiver. Dersom vi ikke spør, kan vi ikke vite hvordan alkoholvanene er og se behovet for endring.

En god støtte for helsepersonell er å ta i bruk kartleggingsverktøy. Kartleggingsverktøyet kan brukes for å ha en strukturert samtale om alkoholvaner, for å avdekke skadelig bruk eller forebygge uheldige alkoholvaner.

Tilbake til møtet med pasienten. Hadde jeg et slikt kartleggingsverktøy i skuffen på kontoret? Vi hadde hatt opplæring, men jeg var i tvil om hvordan jeg skulle bruke det. Vi hadde ikke fått noen rutinebeskrivelse på når det skulle brukes og hvordan eventuelle funn skulle følges opp, men jeg innså at jeg ikke kunne bruke dette som en unnskyldning. Når pasienten kom til sin neste time valgte jeg å ta i bruk skjemaet. Resultatet ble en god samtale om pasientens rusbruk og mange temaer til fremtidige samtaler. Jeg som fagperson opplevde at skammen jeg hadde følt ble mindre, og det åpnet for refleksjon og ettertanke.

Vi trenger å øve oss på å spørre mer.  Vi trenger å få kartleggingsverktøyene opp av skuffen. #SPØR MER

Snakk om rus

Foto - Jessy Smith - Unsplash