Blogg

Av: Anders Haakenaasen, Rustjenesten, Lillehammer kommune

Lavterskeltjenester er et begrep vi ofte hører brukt innenfor rusfeltet. “Et sted du kan møte opp uten avtale, men likevel få hjelp”. “En seng når du trenger det”. “En suppetallerken”. “Eller en telefon du kan låne når du trenger å snakke med veilederen din på NAV”. Veien til hjelp skal være kort. Er gode lavterskeltjenester forbeholdt de store byene eller er det mulig å opprette lignende tjenester også i mindre byer og tettsteder? Jeg vil her redegjøre for hvordan vi i Lillehammer, en middels stor kommune, har forsøkt å bygge opp et tilfredsstillende lavterskeltilbud for rusmiddelbrukere i løpet av de senere årene. Jeg vil også gå igjennom noen av de utfordringene som vi har møtt i forbindelse med Covid 19 pandemien, og hvordan vi har forsøkt å tilpasse oss den nye hverdagen.

Den spede begynnelsen

Vi startet opp med en enkel liten leilighet i en kommunal firemannsbolig i 2015. Leiligheten lå sentralt til, med gangavstand til gågate, NAV, legekontorer og apotek. Fasilitetene var til å begynne med “så som så”, men velviljen og ønsket om å bidra til å skape noe nytt var stor blant de ansatte.  Vi satset på bred tilgjengelighet og holdt åpent både dag og kveld samt i helger. Vi stekte vafler, bakte kake og serverte middag på lørdager. Kullgrillen ble hyppig brukt på varme solskinnsdager og eimen av nykokt kaffe kunne innimellom kjennes helt bort til Lilletorget. Vi bestilte legetimer, fulgte til psykolog, bisto i møte med NAV og hjalp til å fylle ut søknad om kommunal bolig.

Parallelt med driften av lavterskeltilbudet utførte vi også vedtaksbaserte oppfølgingstjenester og mer tradisjonelt poliklinisk arbeid. Etter hvert tok vi også over det koordinerende ansvaret for kommunens LAR pasienter.  I løpet av de de tre første årene tredoblet vi brukerporteføljen vår og sakte, men sikkert vokste vi oss ut av leiligheten og inn i nyoppussede, flotte lokaler i Gamlevegen 101.

En tjeneste i utvikling

Med nye og større lokaler fikk vi muligheten til å videreutvikle tilbudet ytterligere. Et eget feltpleierom ble etablert. Her kunne brukerne blant annet få bistand til sårstell samt andre enkle medisinske problemstillinger. Vi delte ut brukerutstyr og vi startet opp med utdeling og opplæring i bruk av Naloxon nesespray som et forebyggende tiltak mot overdose. Egne samtale og møterom på huset med videokonferanse utstyr bidro til at vi kunne avholde møter med samarbeidspartnere som NAV, barnevern eller spesialisthelsetjeneste på huset i stedet for å måtte reise ut. Dette bidro til å gjøre terskelen noe lavere for enkelte brukere som av og til gruet seg til slike store møter.

Lavterskel og pandemi

Den 12. mars 2020 forandret hverdagen seg brått for de aller fleste av oss. Covid 19 viruset hadde kommet til Norge og myndighetene satte inn strenge tiltak. Hjemmekontor, karantene og kohorter ble snart en del av den nye dagligtalen. Blant oss som til daglig arbeider innenfor rusfeltet fryktet vi for konsekvensene dersom viruset skulle dukke opp i rusmiljøet. En sårbar gruppe mennesker med store fysiske helseutfordringer samt begrensede muligheter for å skjerme seg for potensiell smitte. Hvordan skulle vi klare å opprettholde et godt lavterskeltilbud samtidig som vi sørget for at smittevern ble i varetatt for både brukere og ansatte?

Vi fant raskt ut at vi måtte sette begrensninger for antall samtidige besøkende dersom vi skulle klare å holde Gamlevegen åpen. Det ble innført regelmessig spriting og vask, registrering av besøkende og tidsbegrensning på hvor lenge hver enkelt kunne oppholde seg innendørs. Reglene var mange og til dels vanskelig å følge opp i praksis. Matservering måtte flyttes utendørs. Matpakker ble smurt og delt ut i døra i Gamlevegen eller i forbindelse med oppsøkende arbeid rundt i byen. Etter hvert som vinteren nærmet seg og temperaturen gradvis sank så vi oss nødt til å se oss om etter nye løsninger for å kunne opprettholde tilbudet med matservering. Løsningen kom via koronatilskudd fra Statsforvalteren.  Carporten i Gamlevegen skulle gjøres om til en “vinterhage”! Det ble arrangert dugnad hvor både brukere og ansatte deltok. Benker ble skrudd sammen og varmelamper hengt opp i taket. Snart kunne vi igjen invitere til mat og samvær i omgivelser utendørs og med godt smittevern. Statsforvalterens tilskudd bidro også til at vi kunne kjøpe inn ulike typer friluftsutstyr. Dette har bidratt til at vi i løpet av vinteren har hatt mulighet til å tilby utendørsaktiviteter til våre brukere som for eksempel aking, skiturer og skøyter.

På tross av våre forsøk på å opprettholde lavterskeltilbudet gjennom den fortsatt pågående pandemien, ser vi at besøket det siste året dessverre har vært noe fallende. Det er nærliggende å tro at dette har sammenheng med et noe dårligere tilbud på grunn av pandemien.  Vi må erkjenne at utendørstilbudet vårt ikke fullt ut har klart å erstatte det opprinnelige og at koronaregler og andre begrensninger dessverre bidrar til at terskelen igjen blir noe høyere for å besøke oss eller be om hjelp. Vi tror imidlertid at det nye utetilbudet kombinert med vårt opprinnelige tilbud før pandemien til sammen vil gi et bedre og mer differensiert tilbud på sikt. Vi ser frem til å kunne legge denne ekstra utfordringen bak oss og kunne gå tilbake til en mer normal hverdag.

Foto: Jørgen Håland på Unsplash