Blogg

Av: Beboer på avd. Sørligard  i Fossumkollektivet

Det er januar 2021. Samfunnet preges av strenge koronarestriksjoner. Jeg er på tur inn i et år med rehabilitering på institusjon. Hva venter meg der? Er restriksjonene så omfattende at behandlingen blir som soning i åpent fengsel?

Det er å være i behandling i koronatider kan være veldig krevende. Der jeg kommer fra er alt nedstengt. Det er ikke lov med besøk og alle skal helst holde seg innendørs. På forhånd tenkte jeg mye på hvordan det skulle bli å være i behandling, og hvordan koronasituasjonen ville påvirke hverdagen min. Hvilke aktiviteter ville være mulig? Skulle ALT foregå på institusjonen? Jeg hadde bekymringer om å bli isolert og vurderte nesten å trekke søknaden i frykt for at jeg skulle bli låst inne på huset. På denne måten gjorde koronaen mye med mitt tankesett angående behandling. Mange negative følelser og tanker dukket opp. Jeg hadde også mange ubesvarte spørsmål som for eksempel når får jeg se familien igjen? Kommer jeg noen gang til å få permisjon?

Når jeg ankom institusjonen ble jeg veldig positivt overasket, fordi det meste var bedre enn jeg hadde forestilt meg. Stedet lå veldig skjermet til og et godt stykke fra bysentrum. Romslige omgivelser gjorde at vi kunne gjøre mange av aktivitetene på vårt eget tun. Skjermet beliggenhet gjør at vi ikke får noe uønsket besøk, og vi opplever stor grad av frihet både på tunet og til en viss grad utenfor. I starten av oppholdet følte jeg at mine bekymringer og forventinger ikke stemte med virkeligheten. Men etter hvert ble restriksjonene strengere, og jeg så jo for meg at vi som bodde sammen måtte holde avstand til hverandre og bruke munnbind inne. Heldigvis ble vi definert som en kohort og kunne omgås nesten som normalt inne på tunet.

Fotballtreninger, treningssenter, skianlegg, N/A møter og besøk på det lokale kjøpesenteret var en del av hverdagen. For meg var det en viktig del i behandlingen, da isolasjon var et problem for meg før jeg kom i behandling. Det gjaldt å bryte gamle mønstre og etablering av sunne interesser/ aktiviteter er viktig for å endre rushverdagen. Det varte en stund hvor vi hadde mulighet til aktiviteter, men det opplevdes som psykisk krevende da disse aktivitetene ble satt på vent pga. koronarestriksjonene og behandlingssituasjonen ble mer krevende enn jeg hadde forstilt meg. Det opplevdes som at behandlingen ble sabotert og situasjonen ble mye tøffere og krevende da man blir bedt om å være mest mulig på huset. Dette ble en tung psykisk belastning da jeg har veldig utbytte av aktiviteter og ting som skjer utenfor huset.

Jeg hadde akkurat begynt på fotballtrening og likte denne aktiviteten veldig godt da korona slo inn. Der møtte jeg folk som var i samme situasjon som meg, med samme ambisjonsnivå. Vi spiller normalt kamper mot tilsvarende klubber i andre byer i Norge. Nå begrenser treningen seg til individuelle øvelser og kampene uteblir inntil videre. Treningssentrene ble også utilgjengelige for oss. Treningssenteret ble mye brukt som fysisk- og sosialarena. N/A møter var en viktig arena for meg, men Fossumkollektivets koronarestriksjoner er strengere enn i samfunnet for øvrig, så vår deltagelse er satt på pause selv om møtene går som vanlig for alle andre. Jeg føler at savnet av N/A førte til at jeg hadde et tilbakefall, men er nå tilbake på rett spor.

For oss i behandling er permisjoner et kjærkomment avbrekk fra institusjonen. Disse er også satt på vent på grunn av korona. Dette er et stort savn. Med manglende muligheter for å dra utenfor tunet, føler vi på en måte å leve i et vakuum. Vi går/bor oppå hverandre og gnisninger er nesten ikke til å unngå.  

Ved en gjenåpning håper jeg det blir lettere og mer trivelig å være i behandling. Jeg savner mer frihet under ansvar og flere måter man kan vises tillit på. For min del er det viktigste at trening er oppe og kjører helt som normalt og at jeg har mulighet for å kjøre kollektivt og være litt mer selvstendig. Dagens situasjon gjør at jeg føler meg veldig umyndiggjort, men jeg tror en gjenåpning av samfunnet vil gjøre behandlingssituasjonen enklere både for misbrukere og ansatte.