Blogg

Er oppgjør med våre egne fordommer viktigere enn rusreformer? Jeg tror våre holdninger lett blir stengsler for god hjelp.

Av: Anna Elisa Maagaard, spesialrådgiver ved KoRus-Øst

Bli med på en utavdegsjælopplevelse, og vær nysgjerrig på hvilke stigma og fordommer som forfølger deg:

Første gang jeg hørte sangen Utavdegsjælopplevelse med Ravi, ga sangen meg assosiasjoner til psykedelisk dansing i påvirket tilstand. Der det røykes og drikkes vanedannende veske som forhekser deg. Nå spiller mannen min samme sang til vår ettåring i godt selskap med søsknene på 7 og 10, og det synges dans-dans-dans- oppå bordet med nettopp dansing på bordet, og videre dans-dans-utavdegsjælopplevelse på gølvet. Min 10-åring hadde en ganske interessant observasjon der han plutselig ytrer at narkotika er ikke lov, da kommer man i fengsel, mens han på 7 var mest opptatt at man kom på sykehus om man danset på bordet. Så da sto vi der da et sted mellom fengsel og sykehus - mellom straff og behandling.

Inviterer til dans på bordet

Mine barns utsagn minner meg om at vår oppfatning preges av forskjellig sosial kunnskap, erfaring og læring. Sosial praksis skaper ulike, men også like oppfatninger av virkeligheten (på fagspråket kalt sosialkonstruksjonisme). For mine barn, som har en relativt mindre sosial praksis enn sin mor, kan sangen være en gøyal, gjentagende sang som inviterer til dansing på bordet (som for øvrig ellers ikke er lov). Etter et liv gjennom tenårene, ungdomsår, pubertet og andre livssykluser kan synet på og forståelsen av sangen Utavdegsjælopplevelse sikkert endres for de også.

Med dette bakteppet har det vært interessant å følge regjeringens arbeid med ny rusreform. Hensikten her er ikke å diskutere selve rusreformen, for og imot, men å reflektere over hvordan språkliggjøring, historie og kultur i stor grad påvirker og kanskje konstruerer sosiale praksiser og hvordan vi betrakter verden - inkludert meninger om rus og reformer.

Heftig debatt om rusreformen

Rusreformutvalget ble nedsatt i 2018 for å utrede og foreslå en ny modell for myndighetenes reaksjon på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk. Utredningen Fra straff til hjelp ble overlevert de aktuelle departementene i desember 2019, der reaksjonen skulle flyttes fra justis- til helsesektoren.  I år ble det avgjort at regjeringens forslag om å oppheve straff for bruk og besittelse, ikke fikk tilstrekkelig politisk oppslutning. De heftige debattene rundt rusreformen sier noe om hvor vanskelig og utfordrende rusrelaterte temaer kan være. Ofte blir diskusjonene polariserte og de viktige nyansene forsvinner i de høye, bastante stemmer som bærer for og imot. Stemmene, begrepsbruk og språkliggjøring vil gjøre noe med vårt syn og perspektiver.

Fra juridisk til sosial straff

Å ha en kritisk innstilling overfor selvfølgelig kunnskap, er et av sosialkonstruksjonismens^[1] premisser. Ved å innta en kritisk innstilling, kan man utfordre den tatt for gitt måte å snakke om rus og rusavhengige på. Dette handler også om å stille seg kritisk til tilsynelatende gitte og vedtatte sannheter. La oss ta et eksempel:

Et av hovedargumentene for den nye rusreformen var å redusere stigmatisering av rusavhengige. Ved å avkriminalisere bruk og besittelse, vil man da kunne endre merkingen av denne gruppen. Hvis dette stemmer, vil rusavhengige i bevegelsen fra straff til behandling på sikt kunne bli bedre behandlet, og kanskje til og med møtt med barmhjertighet. Så bra, tenker jeg, men samtidig blir jeg forstyrret av opplevelser fra min kliniske praksis på legevakt og akuttmottak:

Rusavhengige kom inn med ulike somatiske diagnoser. Sykepleiere og leger ønsket ikke å ta i de uten å ha fått på seg et par hansker. Helsepersonell må naturligvis få beskytte seg når de trenger det, men enkeltes ansiktsuttrykk og væremåte avslørte redsel og vemmelse. Dette bildet har skapt noen tanker i debatten om straff til behandling - hvor jeg av og til, med flashbacks fra klinisk fortid, har tenkt på om det heller burde kalles «fra juridisk straff til sosial straff»? Våre holdninger til enkelte grupper kan utgjøre en stor barriere mot medmenneskelig og god behandling.

Diagnoser med lav status

Noen likhetstrekk i holdninger er observert blant helsepersonell i møte med pasienter med alkoholrelaterte skader og sykdommer, kols, causa sosialis, anorexia nervosa og diabetes type 2. Selv om besittelse og bruk av alkohol ikke er kriminelt, så fins stigma til alkoholbrukere også, både de avhengige og ikke avhengige. Noen ser kanskje med et ekstra blikk på køen utenfor Vinmonopolet i disse koronatider, ikke fordi de gjør noe kriminelt, men fordi de vil ruse seg selv eller andre (ved å gi bort en flaske som en tradisjonell vertsgave). Før du evt. legger inn en protest på foregående setning, så vil jeg be deg om å reflektere over hvorfor folk flest ikke betrakter alkoholkonsum som rusing.

Fortsatt handler folk alkohol på andre siden av kommune- og landegrenser. Skjer det også fordi storhandel på lokalpolet oppleves skamfullt? Noen føler seg kanskje merket selv om det ikke er kriminelt å drikke alkohol? Kan det da handle om at det er andre stigma enn kriminalitet som er knyttet til rus? Stigma der f.eks. rus posisjoneres som en lavstatusdiagnose[2]? At man ser på det som noe selvpåført, og derfor ikke fortjener tilstrekkelig hjelp? Og hvis det er sånn at det er knyttet noen andre stigma til rus og rusavhengige enn kriminalitet, hva vil skje om vi flytter de rusavhengige fra justis- til helsesektoren? Vil avkriminalisering kunne få den antatte effekten?

Får vi nye briller av rusreformer?

Dersom vi hadde fått en ny rusreform, hva ville i praksis blitt endret for de rusavhengige? Ville det gitt en annerledes hverdag - bortsett fra å slippe bøter og evt. fengsel? Ville de fått bedre behandling? Ville rusreformen skapt et nytt sett med briller blant folk i hjelpeapparatet?

Hvordan stigma knyttet til rusavhengige kan håndteres, finnes det ikke noe enkelt svar på. Men kanskje en Utavdegsjælopplevelse med Ravi kan være en god start, for å kunne betrakte, granske og bevisstgjøre. At hver og en av oss ser på våre egne holdninger og fordommer, og tenker gjennom hvordan våre egne stigma påvirker oss i hverdagen. For deretter å kunne endre oss til det bedre.

Foto: Malcolm Lightbody on Unsplash