Blogg

Hvordan hjelper vi et menneske som er vant til at psykiske lidelser og rusavhengighet blir håndtert innad i familien? Eller en som foretrekker en åndelig leder for helbredelse, fremfor en terapeut?

Av Eva Kristiansen, spesialrådgiver i KORUS Øst

Som behandler av ruslidelser og psykiske lidelser har vi en usynlig makt til å definere hjelpebehovet til klienten, både i kraft av vår rolle, men også som representant for majoritetskulturen. Det er viktig å unngå overforenkling og stereotypisering i møte med den vi skal hjelpe, da dette kan skape større avstand mellom klient og behandler.

I vestlige samfunn tenker vi at det hjelper å snakke åpent og ærlig om lidelsen, men i andre samfunn kan åpenhet medføre skam. Utfordringer med rus og psykiske lidelser er tabubelagt og snakkes kanskje ikke om.

I arbeidet med minoriteter er det ofte viktig å bruke tid på å bygge tillit for å kunne oppnå en god relasjon, da gjensidig tillit bygges ved å ha en personlig relasjon over tid, og ikke nødvendigvis er knyttet til yrkesrollen slik som i vestlig profesjonalitet.  

Et annet råd er å ta utgangspunkt i individets verdisett. En åpenhet for å møte individet med andre metoder enn etablert praksis, kan være hensiktsmessig. Hvis ikke kan det være fare for at de får et atskillig dårligere tilbud. Et eksempel kan være å dra hjem på besøk til klienten og drikke en uformell kaffe, i stedet for å møtes på kontoret ditt. I det første møtet blir dere kjent, og kanskje utfordringen ikke engang nevnes. Vær forberedt på også å kunne bli invitert på middag med hele familien.

Tenk på dette når du har en klient fra en minoritet:

• Ryktet er helt avgjørende for et godt liv i mange samfunn. Ruslidelser og psykiske lidelser er, som nevnt, ofte skambelagt. Mange vil derfor kvie seg for adressere problematikken. Åpenhet kan blant annet føre til at en familie blir sosialt ekskludert. 
• Noen har traumer etter opplevelser i hjemlandet, for eksempel flukt, krig, fangenskap og overgrep. For mange kan også tapet og sorgen over at familien bor et annet sted i verden eller kanskje ikke lever, være stor.
• Diskriminering og rasisme i Norge kan skape en enda større følelse av utenforskap. Også små opplevelser som blikk og unngåelse kan samlet sett bli en ganske stor byrde.
• Store utfordringer knyttet til språk kan forekomme, både når det gjelder å lese og forstå dokumenter, men også muntlig i møter. Mange vil være i behov av tolk, og selv om tolken har lovpålagt taushetsplikt kan det være vanskelig da en person fra hjemlandet får innsikt i ens personlige liv. 
• Det er ikke alt knyttet til psykisk helse og ruslidelser lar seg oversette til morsmål. Det kan være vanskelig å få til en god dialog da man både mangler språk og tradisjon for å snakke om den type utfordringer i livet. 
• Mange er ikke vant til å forholde seg til et velferdssamfunn tilsvarende det norske, og spesielt de med kort tid i Norge vet ikke hvordan velferdssamfunnet fungerer eller hva som forventes. 
• Det kan kjennes unaturlig og kunstig å skulle få hjelp til personlige forhold av staten. Mange får råd fra eget nettverk om hva man kan forvente eller be om, men ofte kan dette være basert på rykter, feil og misforståelser. Dermed kan det være vanskelig å vite om man skal stole på eget nettverk eller hjelpeapparatet. 
• Mange kommer fra land der de ikke kunne stole på staten. Opplevelser med maktmisbruk kan gjøre det vanskelig å stole på det offentlige i Norge. 

Vi trenger en kultursensitiv praksis 

Alle møter mellom mennesker innebærer å treffes på tvers av ulike kulturelle forståelser, verdier og preferanser. I en kultursensitiv praksis tar vi utgangspunkt i klientens verdisett og kommunikasjonsstil. Vi forsøker å forstå individet ut i fra dets egne premisser, uten å bruke egen virkelighetsoppfatning som målestokk. Som fagperson er det viktig med en bevissthet om at religiøse, etniske og andre minoriteter kan ha en svært annerledes virkelighetsforståelse enn den vi selv har. 

Kollektivistisk og individualistisk samfunnsforståelse

For en grunnleggende forståelse av hvordan man organiserer ulike samfunn kan vi ta utgangspunkt i kollektivistisk og individualistisk samfunnsmodell. Disse viser noen av hovedlinjene for hvordan folk tenker om for eksempel identitet, familiestrukturer og hvilke verdier som anses som viktige. I denne sammenhengen er det viktig å understreke at de fleste kulturer sjeldent bare er kollektivistisk eller individualistisk, det kan være store forskjeller innad i det enkelte land, mellom etniske grupper og mellom by og land. 

I kollektivistiske samfunn er identiteten i stor grad knyttet til familien, klanen eller gruppen og det er en gjensidig avhengighet. I individualistiske samfunn derimot, står individet sterkt - noe som innebærer en stor grad av selvstendighet, frihet og ansvar i den forbindelse. 

I individualistisk kultur legges ofte vekt på personlig ansvar i håndtering av vansker, med hjelp av offentlige instanser. I kollektivistiske samfunn er det familien og/eller klanens ansvar å bistå. Det kan også ses på det som en av Guds prøvelser. Psykiske lidelser og rusavhengighet blir håndtert innad i familien eller man kan benytte seg av åndelige ledere for helbredelse.

Ved å stille åpne spørsmål kan vi forstå bedre hvordan den vi ønsker å hjelpe, faktisk tenker og opplever egen tilværelse. Å være nysgjerrig kan skape et større rom for å kunne bidra på en best mulig måte.

Les mer om tematikken her:

Bufdir.no

Flexid.no

Flyktning.net (RVTS)

Imdi.no

Eva Kristiansen er spesialrådgiver i KORUS Øst og jobber med rusbehandling og tjenesteutvikling. Hun har tidligere jobbet som miljøterapeut i rusbehandling, kommunal oppfølging av rusavhengige og som psykososial koordinator i flyktningetjenesten i Elverum.

Foto: Kat J, Unsplash

Publisert 8. april 2022